Har jeg fortalt at jeg er skap-bergenser? Engang i min spede ungdom/begynnende voksentilværelse bodde jeg drøye 3 måneder på internat på Montana Ungdomsherberge i utdannelsesøyemed. Joda, kurset gikk sånn passe "greit", men jeg var mer opptatt av å bli kjent både i by og på fjell. Kanskje spesielt fjell. Ulriken var en højdare, bokstavelig talt, lett tilgjengelig som den ligger rett bak Montana. Som de gode midlertidige bergenserne vi var gikk vi selvsagt fra Fløyen til Ulriken også. Fanafjellet var også et særs godt turmål. Og for å ikke skrive meg bort i turer (igjen) - det er her strikking kommer inn. Moren til ei studievenninne fra Vestlandet hørte vi hadde vært på Fanafjellet og da syns hun at jeg, som vaskekte østlending, trengte og fortjente en Fanakofte. Og før jeg visste ordet av det var jeg kjempestolt eier av en nydelig blå og hvit Fanagenser som jeg flytta inn i tvert! Når jeg tenker meg om nå 30 år etter og noget mer strikkeerfaren - d*ven så fort hu strikka!!
Men hvorom allting er, genseren krympa etter noen år. Innmari leit, for jeg var så glad i den. Etterhvert som unga mine grodde til ble den tatt fram og brukt, først av den ene så av den andre. Den er like fin den dag idag. Men fremdeles like trang til meg da...
For to år siden svelget jeg dypt og bestemte meg skjelvende for at nå skal jeg strikke en ny en til meg selv, jf. det mye omtalte totrådskomplekset mitt. Klamme hender, ujevne lus osv.,osv. Den ble
nesten ferdig. Øverste borden på begge armene gjenstod, og monteringen selvsagt. (For dere som husker godt meldte jeg denne på i *kremt* OL-alongen vinteren 2010 og Ski-VM-alongen 2011..)
Forrige dagen var jeg ferdig med
å mote meg opp somle. Jeg sto opp kl.0700 og skred til verket. Strikking og sying og klipping. Det ble kveld og det ble natt, jeg turde ikke stoppe før jeg var ferdig. Hadde jeg nølt bare ett lite sekund hadde den forblitt en evig ufo! Men se her'a dere - jeg fikk det til!!
Fortsatt god helg ønskes dere av en kjempestolt Hanne som plutselig fikk lyst på en Bergenstur :0))